Buerbreen

Vi var to spente klasser som mønstret opp utenfor bussene en onsdag morra. De fleste av oss ønska å sitte i den nye minibussen, den gamle hvite var blitt kassert. Det fikk vi virkelig angre på lengre ut i bussturen. Setene var nemlig omtrent vinkelrette og helt ubrukelige til å sove i... De andre i den gamle minibussen gjorde nok et varp der. Etter nesten 4 timer kjøring kom vi ned mot Odda og Hardangerfjorden. På veien hadde vi passert Haukelifjell hvor snøen allerede lå. Odda virka som et mørkt sted, klint nede i mellom høye fjell. Etter å ha kjørt igjennom øvre delen av sentrum og svingt gjennom noen gårder og ut på en liten vei kom vi inn i Buerdalen hvor vi kunne skimte Buerbreen langt framme. Resten av onsdagen gikk med til å rigge leiren og lage mat. Litt instrukser fikk vi også fra laglederen etter at vi var blitt delt opp i brelag på rundt 3-4 elever i hver. De fleste ventet med litt skrekk på nattan, de var nemlig blitt rimelig kaldt på kvelden. Ikke noe problem for meg, soveposen min var brukbar fra før av, men hadde fått låne en ullpose til å ha på innsiden av soveposen av strikkeguruen Siri på skolen. Tror jeg aldri har sovet så godt en kald natt i sovepose før :D


Dagen etter var også kald, mange hutret ved frokosten som besto av enten matpakke, eller varmt vann med frokostblanding. Så ga man seg i veg. Stien buktet seg på den ene siden av den lille elva som kom i fra breen lenger oppe. Etter hvert som vegetasjonen ble tynnere ble utsikten bedre og luften kaldere. Nå virket selv steinene i elva virket kalde. Det hele kunne vært hentet ut fra en Tolkien historie. Så rundet vi en sving i elva og vi fikk se breen i det fjerne, ganske majestetisk her allerede. Vel framme ved brefoten, etter å ha krysset en hengebro og mye stigning, var det å få på utstyret. Stegjern på foten og sikringssæler med tau mellom hver person i hvert brelag, akkurat som på film. Det var bratt opp i starten, med mye grus, men etterhvert som vi gikk lengre ble det også flatere og mer snø og is. Vår brefører, Knut, guidet oss stødig mellom sprekker og renner. Det hele var utrolig kult. Etter en stund ble det lunsj og vi fikk 5 min i sola den dagen, dalen og breen ligger å langt nede at sola nesten ikke kom til. Resten av dagen gikk med til å prøve å forsere sprekkeformasjoner og vandre på breen. Utrolig kult, har aldri vært borti noe mer majestetisk. Det å gå nede på en brearm og så se opp på resten av breen, man må bare ta en pause og nyte utsikten. Vel nede ble det middag og bålkos. Alle ventet egentlig bare på nesten dag og på isklatringa.


Morgenen var mild i forhold til den forrige, og det var varmt å gå opp til breen. Vel oppe på breen var det bare å komme i gang med klatringa så fort som mulig. Vi måtte gå tilbake i tre-tida, så hadde bare rundt 5 timer på breen, og den tida går fort!
Isklatring må være noe av det kuleste jeg noen gang har prøvd, bare å måke øksene inn i isen og komme etter med stegjerna. Det tar på arma, men er ingen ting i forhold til opplevelsen av å klatre på is. Klatra vel 4-5-6 ganger i løpet av den dagen, måtte jo sleppe til de andre også hehe :) Ellers gikk dagen med til å ta MANGE bilder. Tror det ble minst 350 bilder i fra breturen...Når dagen gikk mot ende var det med tungt hjerte, ønsket virkelig ikke å dra hjem fra Buerbreen. Men vi måtte ta turen ned dalen mot basecampen. Det var ikke få ganger jeg snudde meg for å suge opp så mye av det majestetiske synet av Buerbreen.
Bussturen hjem ble lang i den nye minibussen, sove var utenkelig når man ikke hadde plass inntil et vindu, det var surt når det var blitt kveld...Musikk kortet
ned på turen ganske mye da.



Vel tilbake var Buerbreen bare blitt et minne, men et for livet. Må si at studentene som var våre breguider hadde et bra valgfag. Selve studiet Friluftsliv ved Høgskulen i Bø virket også ganske kult, kanskje jeg havner der til året? Kanskje, men tviler litt på det.